Mange kan være nervøse for å åpne opp for debatter som kan ta retninger som oppleves utrygge. Vi søker ofte samtaler der vi har en felles enighet, heller enn en felles uenighet. Selv om dette kan føles trygt, fører det også til at vi overser situasjoner som kan være svært lærerike. Ubehaget kan være et tegn på at vi befinner oss i et område med både friksjon og vekstpotensial. Ved å motstå fristelsen til å unngå ambivalens og ubehag, kan vi åpne nye dører for læring og innsikt. Målet blir derfor ikke å unngå ubehaget, men å lære å navigere i det.

En måte å kunne stå i ubehaget på, er å anerkjenne dens tilstedeværelse: “Nå merker jeg at vi snakker om noe som vekker sterke følelser hos mange her. Dette kan oppleves ubehagelig, men la oss prøve å være i det og undersøke hverandres perspektiver.”

Det er likevel ikke alltid hensiktsmessig å ta en diskusjon i plenum. Elever har forskjellige utgangspunkt for diskusjon, da de har varierende refleksjonsnivåer, forhåndskunnskap, faglig nivå og emosjonell modenhet. Hvis en diskusjon sporer av, er det viktig å være oppmerksom og runde av diskusjonen på en konstruktiv måte. Dette kan gjøres på følgende måter:

• “Nå tror jeg denne diskusjonen sporer litt av, hva om vi går tilbake til dette spørsmålet?”
• Minne om reglene (sosiale avtaler): “Vi skal følge disse reglene. Det jeg observerer nå er at vi ikke gjør det” (understreke “vi” og ikke “dere”).
• Anerkjenne at dette er tematikk som kan være vanskelig å diskutere.

Ved å håndtere ubehaget på en bevisst måte, kan vi skape et klasserom som ikke bare tåler friksjon, men som også bruker det som en kilde til vekst og læring.

Inkludernede undervisning

Å ivareta alles perspektiver samtidig som man beskytter utsatte grupper i klasserommet kan være utfordrende, men det er avgjørende for å skape et inkluderende læringsmiljø. Det er viktig å huske på at du sannsynligvis har elever som tilhører minoriteter du ikke er klar over, enten det gjelder seksuell orientering, religion, kjønnsidentitet, funksjonsvariasjoner eller lignende.

Vi er alle påvirket av normer og antagelser om andre mennesker og grupper, og dette gjelder også undervisere i møte med elever. Under seksualitetsundervisning kan det for eksempel dukke opp rasistiske og diskriminerende uttalelser fordi seksualitet er nært knyttet til kultur, normer og samfunn, og dermed også fordommer og stereotypiske ideer.

Hvis en elev uttrykker rasistiske holdninger, er det viktig å tydeliggjøre at det er nettopp det: rasistisk. Dette må anerkjennes for hva det er, både for den som har uttrykt holdningen, slik at de kan lære, og for mottakeren, slik at det blir klart at dette ikke bare er dårlig oppførsel, men en spesifikk oppførsel som har en spesifikk påvirkning. Dette kan gjøres samtidig som man beskytter den som ytrer seg ved å fokusere på utsagnet som rasistisk, ikke personen som rasist. Hvis det kommer hatefulle ytringer i klasserommet, er det din oppgave som underviser å gjøre det tydelig at dette er imot klassens regler. Det kan også være nyttig å ta en samtale med eleven på tomannshånd etterpå for å forklare hvorfor ytringen var uakseptabel.

Det er også fort gjort i samtaler om temaer som dette at språkbruken vår kan ende opp med å virke ekskluderende, selv om det ikke er intensjonen. For eksempel kan det være lurt å innarbeide formuleringen: “de av oss som er… [fyll inn]”, eksempelvis jøder og muslimer.