Religionens rolle er å gi svar på livets store spørsmål – spørsmål om vår opprinnelse og eksistens, om livet og om døden.
Troen på den éne Gud er fundamentet i islam. Muslimer tror at religionen islam er en del av menneskets natur, al-fitra og at dette er opprinnelig status av alle mennesker. Denne menneskelige troen ble forsterket med åpenbaringer til det første menneske Adam og etterpå til en rekke profeter, inkludert Noah, Abraham, Moses og Jesus til den siste profeten Muhammad. .
Koranen og profetens utsagn – hadith
Profetens utsagn og lære – hadithene – utfyller Koranens budskap, og utgjør sammen og hver for seg, tekstgrunnlaget for islam som religion. Islams fem søyler og hvordan utføre bønneritualene er for eksempel ikke beskrevet i Koranen, men i hadithene.
Muslim
Begrepet muslim betyr å hengi seg til Gud med trygghet og tillitt. Koranen beskriver islam som en livsstil – deen – som kan lede den troende til frelse. Sharia betyr bokstavelig “veien til vannhullet”, som en metafor for veien til frelse.
Sharia
Sharia er kort forklart normer utledet fra de islamske grunntekstene, Koranen og hadithene.
Profeten sa til sine følgesvenner “Jeg ble sendt for å fullkommengjøre edel moral»
Islam handler både om individets forhold til Gud, men også om hvordan mennesker i fellesskap best kan oppnå islamsk målsettinger – maqasid al sharia.
Profeten Muhammad virket på den arabiske halvøy på 600-tallet, og i henhold til muslimsk tro var Muhammad den siste i rekken av Guds sendebud, hvorav de aller fleste deles med kristendommen og jødedommen.
I Koranen blir også de som fulgte profeter som Abraham, Moses og Jesus omtalt som mennesker som hengir seg til Gud – “muslimer”.
Åpenbaring
Profeten Muhammad fikk sin første åpenbaring som 40-åring, via engelen Jibril. I de neste 23 årene ble hele Koranen åpenbart. Koranen anses som Guds ord, og består av 114 kapitler, som igjen er inndelt i vers.
Navnet quran stammer fra det arabiske ordet for å lese eller resitere. Teksten er nedtegnet på klassisk arabisk, i et poetisk språk, som vanskelig lar seg oversette fullgodt til andre språk.
Medinakonstitusjonen
Mens profeten Muhammad levde, var han både religiøs veileder og politisk leder. Han meglet mellom individer og folkegrupper, utformet avtaler og traktater, og var hærfører.
I 622 utvandret Muhammad og hans følgere fra Mekka til Medina. Profeten inviterte representanter for alle innbyggerne i Medina til et møte hvor det ble foreslått å opprette en bystat i Medina. Representantene besto av kristne, jøder, muslimer og andre fra området. Forsamlingen kom til enighet, og det ble utarbeidet en konstitusjon – al-Sahifah.
Sahifa regnes for være en av verdens eldste grunnlover. Konstitusjonen inneholder en rekke lover som regulerte forholdet mellom utvandrerne fra Mekka, deres muslimske verter i Medina og de jødiske stammene som bodde i området. Sahifa anerkjente disse to religiøse fellesskapene som én politisk enhet, og grunnlaget for statsdannelse. Jøder og muslimer var sidestilte i politiske rettigheter. Konstitusjonen fastsatte blant annet prinsipper for forsvars- og sikkerhetspolitikk, samt organisering av et velferdssystem for innbyggerne.
Konstitusjonen skilte mellom hva som var politisk og hva som var religiøst. Muslimene utgjorde én religiøs nasjon eller fellesskap og jødene en annen, samtidig som de to, sammen med andre monoteister, utgjorde én nasjon eller stat i den politiske betydningen av ordet.
Dette viser at det helt fra islams begynnelse eksisterte skiller mellom det politiske og det religiøse.
Dette understrekes særlig i hadithen som forteller om da Profeten gikk forbi en gruppe bønder i Medina som krysspollinerte palmetrær og Profeten sa at han ikke så nytten av å gjøre dette. Gruppen trodde det var en guddommelig åpenbaring og stoppet derfor å krysspollinere trærne sine, noe som igjen medførte dårlige avlinger. Bøndene spurte deretter Profeten om hvorfor han hadde bedt dem om å ikke behandle palmene, og Profeten svarte:
“Dere vet selv best hva som er mest fordelaktig for dere i hverdagslige anliggender.”
Den religiøse sfæren tar for seg reguleringen av religiøse forpliktelser og ritualer, som definerer forholdet mellom den troende og Gud.
Den politiske sfæren er der makt forhandles og fordeles, hvor ulike interesser brytes mot hverandre og kompromisser må inngås.
Muhammad var kjent for å rådføre seg med kompetente personer, og han oppfordret folket til å samarbeide. Det var rom for diskusjon og uenighet. Prinsippet om konsultasjon – shura – står sterkt i islam. Gjennom å konsultere og høre folkets mening kan man komme fram til løsninger som flertallet er enige om. Dette er det samme prinsippet som moderne demokratiske modeller bygger på.
Hijra – utvandringen
Utvandringen fra Mekka til Medina i år 622 markerer starten på den islamske tidsregningen – hijra. Ti år etter utvandringen døde profeten Muhammad. Religionen han etterlot seg spredte seg raskt, og det vokste fram et stort islamsk rike. Dette riket var ikke kun for muslimer, for store deler av befolkningen fortsatte å bekjenne seg til jødedommen og ulike retninger innen kristendommen.
Spredningen av islam
Spredningen av islam, som religion og samfunnssystem, førte til fremvekten av byer og sentralisering. Overgangen fra beduinsamfunn til urbanisering hadde en sterk sivilisatorisk betydning for områdene særlig i Midtøsten og Nord-Afrika. Under umayyadenes styre, som varte fra 661 til 750, var hovedstaden Damaskus. Under det påfølgende abbasidedynastiet ble hovedstaden flyttet til Bagdad Byer som Kairo, Aleppo, Fez og Damaskus ble blomstrende sentre for læring, kulturliv og vitenskap. De islamske kunnskapstradisjonene har alltid vært mangfoldige og dynamiske. Islamsk tenkning utviklet seg i en rekke retninger. Mest kjent er de to hovedretningene: sunni – som utgjør majoriteten av verdens muslimer – og sjia – som utgjør omtrent 15 prosent av verdens muslimer i dag, men det finnes fortsatt en rekke ulike retninger innenfor disse to.
Staten og religion
I islamsk historie finnes flere eksempler på at en statsmakt har forsøkt å tvinge én bestemt forståelse av religionen på muslimene. Noen av forsøkene er blitt slått tilbake, mens andre har ført til omveltninger. Abbaside-kalifen al-Mansour, som regjerte fra år 754 til 775, bekymret seg for det mangfoldet av synspunkter og religiøse tolkninger som hadde vokst ut av islam. Han fryktet at uenighetene innenfor religionen også ville splitte staten han styrte.
Dermed sendte han bud på imam Malik, stifteren av en av de fire store sunnimuslimske lovskolene, og ba ham om å forene alle de ulike fløyene som hadde oppstått. Kalifen var svært fornøyd med imam Maliks verk Al-Muwatta og ville at boken skulle få status som en lov som forente alle muslimer. Dette skremte imam Malik, og han insisterte på at det ikke måtte skje. Muslimene hadde ekspandert raskt og underlagt seg land og riker med ulike folk og skikker. Siden det var så stort mangfold i områdene kalifen styrte, mente imam Malik at det beste var å tillate folk å velge det de selv mente var best. Det er denne tankegangen som ligger til grunn for at det i dag er ulike lovskoler som dominerer i forskjellige deler av den muslimske verden.
En lignende historie handler om da en annen av abbaside-kalifene forsøkte å innføre én gyldig tolkning av Koranen og den islamske trosbekjennelsen. Da protesterte imam Ahmed Ibn Hanbal, stifteren av hanbaliskolen. Han nektet staten å forsøke å ta monopol på religionen, noe som førte til at han ble arrestert og torturert. Til slutt klarte han å snu folket mot staten, slik at kalifen ble tvunget til å gi etter.
Den mongolske invansjonen
På midten av 900-tallet hadde det islamske riket gjennomgått mange konflikter og splittelser. Noen var basert på ideologiske uenigheter, andre var mer maktpolitiske. 1100-tallet ble preget av flere kriger mot korsfarerne, og på 1200-tallet kom den største trusselen fra øst, med de mongolske krigerstammene som herjet. I 1258 falt Bagdad for mongolene, en hendelse som ble stående som symbolet på nedgangen for det islamske riket, ikke bare politisk, men også kulturelt og vitenskapelig.
Ritualer og sosiale forhold
I det teologiske skilles det mellom anliggender som handler om tilbedelse og ritualer (ibadat) og det samfunnsmessige og sosiale (muamalat). Når det gjelder til-bedelsen og hvordan man utfører ritualer som bønn, faste og pilgrimsferd, er dette noe som regnes som en permanent del av islam. Muamalat, som omhandler alt det mellommenneskelige og samfunnsmessige, er derimot en flytende størrelse som forandrer seg med tid og sted.
Islam og religiøshierarki
Islam har aldri hatt en formell hierarkisk oppbygning med noe som ligner en pave på toppen, og den flate strukturen har alltid gitt rom for et mangfold av forståelser og tolkninger. Dette har bidratt til at islam som religion og filosofi har kunnet overleve politiske omveltninger og kunne fungere i samspill med ulike makthavere gjennom århundrene. Staten som maktapparat må være en garantist for alle innbyggernes friheter: ytringsfrihet, politisk frihet og religionsfrihet. Statsmakten skal ikke favorisere enkelte grupper. Loven, rettssikkerheten, må være lik for alle.
Tolkning av hellige tekster
Islamsk tenkning baserer seg først og fremst på fortolkning av primærkildene Koranen og profeten Muhammads sunna. Det er forståelsen av tekstenes innhold og forholdet mellom de ulike tekstdelenes autoritet og legitimitet som tradisjonelt har dominert de skriftlærdes debatter.
Et av de mest diskuterte spørsmålene innen islamtolkning handler om hvor tung normativ funksjon hadithene skal ha. Hadith-litteraturen utgjør mange tusen enkeltberetninger og utgjør et sammensatt og komplisert kildegrunnlag. Det har derfor vært viktig å skille ut hva som skal anses som spesielle hendelser i Profetens liv og kun angikk ham, og hva som skal anses som hendelser som danner normer som skal gjelde for alle muslimer.
Det vurderes også hva som skal forstås bokstavelig, og hva som skal forstås i overført betydning. Hva gjaldt kun en historisk hendelse, og hva er den allmenngyldige læren som kan ledes ut av beretningene.
Fra et overordnet blikk er rettferdig og solidaritet verdier som går igjen som en rød trød i islamske kilder: Likhet for loven og ovenfor Gud, samt et individuelt og kollektivt ansvar for å ta vare på de som er i nød.
Sharia blir ofte misforstått som begrep. Rent bokstavelig refererer det arabiske ordet til Guds vei, eller veien til Gud. Sharia er prinsipper utledet av de islamske primærkildene Koranen og sunna. Det er ikke et nedskrevet lovsett, men en dynamisk prosess som utvikles ved hjelp av en omfattende rettslære – fiqh.
Målsettingen for islamske normer
Maqasid al-sharia – målsettingen for Guds lov, er: rettferdighet (adl), bevaring av liv (nafs), intellekt (aql), tro (deen), identitet (nasl) og velferd (mal).
Sharia tar for seg forholdet mellom den troende og Gud, samt mellommenneskelige og samfunnsmessige forhold.
“Dette livet og vår fysiske eksistens er gitt til mennesket for å søke åndelig erkjennelse og nærhet til Gud. Men prosessen må aldri være omvendt, religion må ikke brukes som et middel til å oppnå noe jordisk. Da mister religionen hele sitt grunnlag og sin verdi. Derfor må alle våre handlinger skje i samspill med hjertets tilstedeværelse og ydmykhet.”
Abu Hamid al-Ghazali (d. 1111), kjent islamsk skriftlærd og filosof
I spørsmål om selve gudstilbedelsen (ibadat) er det naturlig at skriftlærde og teologer, med sin kompetanse i tolkning av kildene, har den tyngste autoriteten. Men i samfunnsrelaterte og vitenskapelige spørsmål kreves det også faglig innsikt innenfor ulike fagdisipliner.
Iqra (les) er det første ordet som ble åpenbart fra Gud til Profeten. Dette understreker Islam som en kunnskapsreligion. Å søke og dyrke kunnskap er en religiøs plikt for alle muslimer. Kunnskap verdsettes høyt, og ydmykhet overfor ens begrensede kunnskaper, er en dyd.
Gjensidig respekt og fredelig samkvem mellom muslimer og ikke-muslimer er et av hovedprinsippene i islam. Koranen understreker vårt felles menneskelige opphav i Adam og Eva, vi er alle søsken i menneskeheten. Koranen oppfordrer videre til å anerkjenne ulikheter og mangfoldet blant mennesker, men forenes i rettskaffenhet.
113 av Koranens 114 kapitler innledes med setningen “I Guds, den barmhjertige og nåderikes navn”, dette setter premisset for hvordan vi skal lese og forstå islams budskap.
Islamsk lære tar avstand fra antisemittisme
Kvinners rolle i utviklingen av islam
