«Islamofobi» er et begrep som kan defineres på ulike måter. For eksempel kan det være forskjell i hvordan politikere og fagpersoner bruker begrepet, og i hvilke sammenhenger.
I denne teksten skal vi gi en introduksjon til hvordan begrepet islamofobi defineres og brukes, og gi mulighet for fordypning ved å følge de uthevede lenkene.
Sidekolonne/faktaboks
Her er noen eksempler på faglige definisjoner på hva islamofobi er:
“En systematisert og ideologisk form for fordomsproduksjon som underbygger redsler for, hat mot og diskriminering av muslimer, eller de som oppfattes som muslimer. Som ideologi er islamofobi formede meningssystemer og derfor ikke noen fobi i ordets tradisjonelle betydning: islamofobi produserer «kunnskap» om islam hvis hensikt er å spre fobi/frykt.”
«Sosialt reproduserte fordommer om og aversjoner mot islam og muslimer, samt handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer og diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er, eller antas å være, muslimer, og assosieres med islam».
Store norske leksikon definerer islamofobi som et begrep som omfatter antimuslimske fordommer, hatretorikk og propaganda, samt som en samlebetegnelse for fordommer mot, og diskriminering av muslimer. Det slås fast at begrepet brukes på myndighetsnivå, i politisk diskurs og akademia.
Disse definisjonene kan virke abstrakte og teoretiske. For å kunne gjenkjenne og motvirke islamofobi, er det viktig å ha en håndfast forståelse av hva begrepet innebærer og hvordan islamofobi spiller seg ut i samfunnet.
Islamofobi kan basere seg både på forestillinger om islam som religion, ofte omdefinert som “ideologi”, så det skal være mer stuerent å omgå prinsippet om religionsfrihet. Det kan også handle om forestillinger om muslimers kultur og “iboende natur”.
Opprinnelse:
Islamofobi som begrep ble for alvor introdusert i debatten om islam og muslimers rolle i vestlige samfunn i 1997, da den britiske tenketanken Runnymede Trust utga rapporten «Islamophobia: A Challenge for Us All». Rapporten var den første systematiske undersøkelsen av islamofobi i nyere tid, og bidro til å synliggjøre og popularisere fenomenet.
Tenketanken pekte på følgende kjennetegn ved islamofobi:
- Fremstiling av islam som en monolittisk, statisk og uforanderlig enhet
- Fremstilling av islam som en politisk ideologi – fremstiling av islam som barbarisk, voldelig, truende
- Fremstilling av anti-muslimske synspunkter som naturlig og normalt
Islamofobi som fenomen ble imidlertid allerede diskutert som begrep på 1500-tallet og ble videre kjent særlig gjennom kritikk av franskmennenes behandling av muslimer i de franske koloniene.
Islamofobi beskrives ofte som en type kulturell rasisme, til forskjell fra “biologisk fundert” rasisme. Samtidig kan den biologiske og kulturelle rasismen overlappe i noen kontekster ved at muslimer pekes ut som biologisk fordervede og svake, og derfor ble og er muslimer. Dette er den serbiske nasjonalistisk anti-muslimske ideologien et konkret eksempel på. Bosniske muslimer ble stemplet som “tyrkere” og etnisk underlegne, i kombinasjon med fortellinger om sivilasjonskamp mellom det kristne Europa og islam. Disse forestillingene ble brukt til å motivere til å rettferdiggjøre volden og folkemordet mot bosniske muslimer på 1990-tallet.
Ideologien om at raser både fantes, og også kunne ordnes i et hierarki, ble utviklet og satt i system under den europeiske kolonialismen, parallelt med en økende antisemittisme.
Nazistenes folkemord på europeiske jøder og rom under andre verdenskrig, gjorde mye for å diskreditere forestillingene om “biologisk funderte” raser, og forskjellsbehandling på bakgrunn av ytre trekk og hudfarge ble i tiårene etter andre verdenskrig mindre akseptert i Europa.
Mange forskere har de siste tiårene påvist framveksten av det som kan beskrives som en type rasisme hvor fokus i økende grad flytter seg fra ideer om “biologiske” forskjeller til å handle om ekskludering på bakgrunn av kultur og religion.
I Norge blir muslimfiendtlige holdninger eller hat mot muslimer ofte brukt synonymt med islamofobi. I rapporten fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL- senteret) blir «muslimfiendtlige holdninger» definert som «utbredte negative fordommer samt handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er eller antas å være muslimer».
Islamofobi er noe mer enn muslimfiendtlige holdninger. I likhet med antisemittisme er konspirasjontenkning en sentral kompotent i negative forestillinger mot muslimer, og både antisemittisme og islamofobi eksisterer også i samfunn med svært få eller ingen jøder eller muslimer.
Kritisk blikk på begrepet
Islamofobi-begrepet er fortsatt omdiskutert, og møter fortsatt en del motstand, med ulike argumenter.
Disse to artiklene i VG kan illustrere et tverrsnitt av denne diskusjonen i norsk kontekst:
Religion må kritiseres av Hanne Skartveit
Vi trenger islamofobi-begrepet av Sunnev Gran, filolog
Forslag til gruppeoppgave:
Les de to tekstene i VG som drøfter islamofobi-begrepet og trekk ut de viktigste argumentene til begge skribentene.
Hvilke argumenter er du enig/uenig med? Begrunn deres svar.
Hvilke andre argumenter kan vi bruke for og mot bruken av begrepet islamofobi?
Hvordan skille mellom saklig religionskritikk og islamofobi?
Religionskritikk er et mangetydig begrep, og det legges ofte ulike forståelser av begrepet til grunn. Et sentralt element i religionskritikken er likevel at det dreier seg om kritikk av religiøse doktriner og eventuelle samfunnsmessige konsekvenser av disse.
Kritikk av mennesker utelukkende på grunn av tilhørighet til en religiøs gruppe kan ikke være religionskritikk, mens kritikk av fundamentet i det de tror på, kan være det. Kritikk av islam som religion kan gå ut over grensen for saklig religionskritikk, når det bygger på forestillinger og påstander som åpenbart mangler grunnlag i virkeligheten og nærmer seg konspirasjonstenkning og gruppefiendtlighet.
I norsk debatt blir uttrykket «islamkritikk» ofte brukt på en av to måter: enten som en
omskriving av det som i realiteten er «islamofobi» eller muslimfiendtlige holdninger, eller som saklig religionskritikk som fokuserer på spesifikke sider av islam.
Eksempler på det første kan være påstander om at alle muslimer, bare i kraft av å være troende, har skjulte agendaer eller «egentlig» mener noe annet enn det de hevder. Sentralt i dette er tanken om at islam har en «uforanderlig kjerne» som muslimer ikke kan frigjøre seg fra, at muslimer «må» forsvare bruk av vold i islams navn, eller undertrykking av kvinner.
Et eksempel på slike holdninger er tanken om «taqiyya», det vil si at muslimer er religiøst oppfordret til å «lyve til de vantro». Opprinnelig sikter begrepet til et teologisk konsept om at man kan fornekte sin religion om det er nødvendig for å berge livet, men begrepet har blant mange muslimfiendtlige blitt til en «sannhet» om at alle muslimer lyver og villeder for å fremme spredningen av islam.
Et annet problematisk begrep som har fått omfattende feste i den norske politiske debatten, er «snikislamisering», lansert av FrPs leder Siv Jensen i 2009.
Snikislamisering kan sies å være en norsk versjon av det langt mer utbredte «Creeping Sharia» på engelsk, og begge handler om å advare mot islam som en snikende trussel, som forsøker å forandre og ødelegge samfunnet vårt innenfra, med den politiske elitens velsignelse.
En saklig religionskritikk må baserer seg på hva de religiøse ideene faktisk er og hvordan de praktiseres. Ikke hvordan man antar eller konspirerer rundt hvordan det utarter seg.
Det er legitimt å kritisere også holdninger som bare eksisterer innenfor en liten gruppe, eller som en enkeltperson faktisk ytrer, men det må være basert på situasjoner som eksisterer i virkeligheten og som ikke bare er antagelser og fordommer, og ikke automatisk kobles til muslimer som gruppe.
Den «kulturelle rasismen» er en endring i språkbruk og referanserammer, men trekker likevel på karakteristikker fra rasisme som var “biologisk fundert”.
Studier gjort i norske klasserom har vist hvordan definisjoner av rasisme også kan variere mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Feltarbeid viste hvordan den majoritetsnorske læreren holdt fast ved en versjon av rasisme som fokuserte på hudfarge og fenotypiske forskjeller, mens elevene, mange av dem med minoritetsbakgrunn, insisterte på en definisjon av rasisme som også innebar diskriminering på bakgrunn av både kultur, etnisitet, hudfarge og religion.
Denne typen tolkning minner om en form for «rasisme uten raser», hvor kultur og kulturforskjeller ses på som uforenelige.
Vi ser også denne retorikken i større politiske debatter om vesten og islam, for eksempel Huntingtons kontroversielle hypotese om «clash of civilizations».
Usaklig kritikk av religion kan tilsløre prosesser hvor muslimer som gruppe blir rasialisert. Rasialisering betyr i denne sammenhengen at muslimers antatte kulturelle eller religiøse trekk forstås som en «rase», altså noe som er medfødt, nedarvet og uforanderlig.
Et eksempel er når noen sier at «alle muslimer er terrorister» eller «muslimer har et forkastelig kvinnesyn», hvor det å være terrorist eller sexistisk antas å være et iboende trekk ved muslimer som mennesker.
Eurabia og demografisk krigføring
Konspirasjonsfortellingen Eurabia og ideen om muslimskers demografisk overtakelse av Europa, er en utbredt islamofobisk konspirasjonsfortelling. Denne fortellingen går igjen både blant ytterliggående høyreekstremister, og i mer moderat språkdrakt i mer almenne debatter om islam i vesten. Flere begreper som stammer fra konspirasjonsfortellingen, som for eksempel “snikislamisering” har blitt del av flere språk, også norsk.
I følge Bat Ye’or (Gisèle Littman), som anses for å være en kjent premissleverandør for Eurabia-fortellingen gjorde franske politikere etter oljekrisen i 1973 en hemmelig avtale med den Arabiske Liga om å motvirke amerikansk innflytelse i Europa, til fordel for islam og muslimer. Teorien forteller at det er på denne måten europeiske politikere til rette for islams fotfeste og innflytelse i Europa. Denne fortellingenunderbygges og videreutvikles gjennom det den norske høyreekstreme bloggeren Fjordman (Peder Are Nøstvold Jensen) har kalt for «demografisk krigføring». Demografisk krigføring forstås her som en bevisst strategi hvor muslimer, gjennom høye fødselsrater og innvandring til Europa fra muslimske land, numerisk og, som en naturlig følge også politisk, kommer til å ta over kontinentet.
I Norge er Eurabia-fortellingen i forskjellige varianter utbredt på norske nettsider på ytre høyre, og hadde en sentral plass i terroristen Anders Behrings Breiviks ideologiske univers. En masteroppgave levert ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige universitet (NTNU) i 2017 viser at det islamkritiske nettstedet document.no er svært opptatt av konspirasjonsfortellingen om Eurabia. Selv om fortellingen ikke ofte refereres ved navn, er nettstedet gjennomgående preget av diskusjoner rundt det man ser som masseinnvandring av muslimer og ideen om at en politisk elite og medieelite løper muslimenes ærend. Document.no er blant de alternative nettstedene med flest delinger på sosiale medier.
SIAN og koranbrenning
Den antimuslimske hatgruppen SIAN har de siste årene hyppig gjennomført ulike stunt og markeringer for å fremme og skape blest om sin antimuslimske agenda. Noen medier beskriver fortsatt SIAN som islamkritikere, men SIAN selv har gjort det tydelig at det er norske muslimer som er fienden, som må deporteres fra landet. Ergo er dette ikke religionskritikk.
I henhold til straffelovens paragraf 185, er det forbudt å fremme hat, forfølgelse og ringeakt overfor noen på bakgrunn av hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, religion, livssyn, seksuell orientering, kjønnsuttrykk og nedsatt funksjonsevne. Leder i SIAN, Lars Thorsen, er blant annet dømt for ytringer om at muslimer er «en trussel mot rikets sikkerhet», og at muslimer «må deporteres eller interneres på livstid».
SIAN oppsøker steder der mange muslimer ferdes, som utenfor moskeer, og gjennomfører sine anti-muslimske og islamofobe handlinger. Utenfor moskeen på Mortensrud, for eksempel, har SIAN brent Koranen flere ganger. Foreldre forteller at de ikke tør å la barna sine gå til moskeen som følge av dette. Det er enkelt å diskutere ytringsfrihet som en teoretisk øvelse, det er noe helt annet å føle på uro, stress og frykt for at ens nabolag blir oppsøkt av en hatgruppe som ønsker skremme og provosere muslimer, kun fordi en er muslim.
SIAN er profesjonelle konfliktingeniører, som iscenesetter et teater av hatpropaganda og konspirasjoner, med formål å skape reaksjoner. Når de lykkes med å skape bråk, og enkeltindivider har reagert med sinne og opprør, føres det som bevis på at et flerkulturelt samfunn ikke er mulig. SIANs hatytringer og koranbrenningsritualer bør etterforskes og tas på alvor av myndighetene – i lys av den ideologiske og politiske kontekst de forekommer i.
Islamofobi og terror
I Norge har to terrorister hatt en eksplisitt antimuslimsk voldsideologi og til sammen tatt livet av 77 mennesker. Anders Behring Breivik var også inspirasjonen til Brenton Tarrant, som drepte 51 muslimer i terrorangrepet på New Zealand i 2019, som igjen var inspirasjonen til terrorangrepet begått av Philip Manshaus samme år. Terrant direktesendte drapene på sosiale medier for hele verden og det ble delt i omfattende mengde. Streaming av terrorangrepet mot muslimer, noe som også Manshaus prøvde å gjøre, var Terrants måte å forsterke budskapet av terrorens budskap; inspirere likesinnede og skremme mulimer.
Sett i sammenheng med terrorangrep begått mot muslimer, er handlinger av typen koranbrenninger enda mer alvorlig. Det skaper frykt og utrygghet, og polarisering. Forsøk på å fjerne muslimer fra et europeisk land har skjedd i vår samtid. I opptakten til folkemordet på bosniske muslimer på 1990-tallet, ble over 1,5 millioner bøker brent og 614 moskeer og andre muslimske bygninger ødelagt av serbiske styrker. Målet var å utslette den muslimske tilstedeværelsen i landet og fornekte muslimenes lange historie og tilknytning til Bosnia. Breivik bruker mye tid på krigen i Bosnia-Herzegovina og de bosniske muslimene (Bosnijaker) i sitt kompendium.
Politisk arbeid mot islamofobi
Befolkningsundersøkelser har i lang tid dokumentert at muslimfiendtlighet er en av de mest utbredte formene for gruppefiendtlighet og rasisme vi har i Norge. Det er kun antisiganisme, rasisme mot rom, som er mer utbredt.
HL-senteret (2024) og IMDi (2023), viser at muslimfiendtlige holdninger fortsatte å være svært utbredt i Norge. Omlag 1 av 3 har utpregede negative fordommer overfor muslimer, og dette har holdt seg på et vedvarende høyt nivå over mange år.
Undersøkelsen av IMDi 2023 viser at ulike former for diskrimineringserfaringer skaper en grunnleggende opplevelse av å bli ekskludert fra et norsk «vi». Det er variasjoner i erfaringene når det kommer til omfang og alvorlighetsgrad av diskriminering. Noen dreier seg om direkte diskriminering og hets, andre om sosial ekskludering eller møter med stereotypiske forestillinger.
Over halvparten av befolkningen synes det er negativt om ens barn ønsket å gifte seg med en med muslimsk bakgrunn – dobbelt så mange som synes det ville være negativt om ens barn ønsket å gifte seg med noen med buddhistisk eller jødisk bakgrunn. Imdis integreringsbarometer viser også en utbredt og vedvarende negativ holdning til kvinner med hijab.
I 2020 fikk Norge sin første nasjonale handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer, som skulle gjelde for perioden 2020–2023. Handlingsplanen ble først en realitet som følge av terrorangrepet mot Al-Noor moskeen i Bærum 10. august 2019. Da hadde sivilsamfunnet i mange år ropt opp om viktigheten av en egen handlingsplan mot islamofobi og muslimfiendtlighet. Den forrige regjeringens handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer inneholdt 18 tiltak, fordelt over seks departementer med ansvar for oppfølging av tiltakene.
Regjeringen Solberg etablerte Forum om muslimfiendtlighet, videreført av regjeringen Støre.
I 2023 annonserte regjeringen at det vil utarbeides en ny nasjonal handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer som er annonsert ferdig desember 2024.
Eksempler på islamofobi i språket:
“Ali var muslim, men viste ingen radikale tendenser før han utførte terrorhandlingen”
Utsagn som implisitt betyr at siden Ali var muslim så skulle han ha vist radikale tendenser, fordi muslimer er iboende ekstreme.
“Muslimer må ta avstand fra ekstremisme”. Utsagn som igjen bygger på en logikk om at muslimer er iboende ekstreme.
Utsagn om opplevd islamofobi:
Etter 11. september følte jeg at min identitet som muslim ble angrepet. Det ble stilt spørsmål ved den. Islam og muslimer ble kritisert og holdt ansvarlige for andres handlinger. Vi måtte alltid forsvare oss. Ekskludert på skolen, på arbeidsmarkedet. Og det konstante mediefokuset på islam, du føler et stort psykologisk press. Du blir hele tiden presset ut, holdt utenfor av resten av samfunnet.
Læreren min spurte meg: «Dere har fire koner, og dere begår æresdrap, slår konene deres og voldtar kvinner. Hva har du å si om det?» Han spurte en ung gutt. Hvorfor snakket han om disse tingene? «Ja, dere er terrorister. Når dere ikke forstår noe, sprenger dere dere selv i luften»?
Eksempler på islamofobi i språket:
“Ali var muslim, men viste ingen radikale tendenser før han utførte terrorhandlingen”
Utsagn som implisitt betyr at siden Ali var muslim så skulle han ha vist radikale tendenser, fordi muslimer er iboende ekstreme.
“Muslimer må ta avstand fra ekstremisme”. Utsagn som igjen bygger på en logikk om at muslimer er iboende ekstreme.
Kilder:
Døving, Cora Alexa: «Norge snikislamiseres» I: Indregaard, Sigve (red.) Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen.
Flamme forlag og Manifest forlag, 2012 Gardell, Mattias: “Islamofobi”. Spartacus forlag,
2011 https://islamophobiareport.com/en/
Runnymede Trust: “Islamophobia: a Challenge to Us All”, 1997
López, Fernando Bravo:”Towards a Definition of Islamophobia: approximations of the early twentieth century” i Ethnic and
Racial Studies, 2011 https://escholarship.org/uc/item/3v54j28v