Hvordan skille mellom saklig religionskritikk og islamofobi? 

Religionskritikk er et mangetydig begrep, og det legges ofte ulike forståelser av begrepet til grunn. Et sentralt element i religionskritikken  er likevel at det dreier seg om kritikk av religiøse doktriner og eventuelle samfunnsmessige konsekvenser av disse.

Kritikk av mennesker utelukkende på grunn av tilhørighet til en religiøs gruppe kan ikke være religionskritikk, mens kritikk av fundamentet i det de tror på, kan være det. Kritikk av islam som religion kan gå ut over grensen for saklig religionskritikk, når det bygger på forestillinger og påstander som åpenbart mangler grunnlag i virkeligheten og nærmer seg konspirasjonstenkning og gruppefiendtlighet.

I norsk debatt blir uttrykket «islamkritikk» ofte brukt på en av to måter: enten som en

omskriving av det som i realiteten er «islamofobi» eller muslimfiendtlige holdninger, eller som saklig religionskritikk som fokuserer på spesifikke sider av islam.
Eksempler på det første kan være påstander om at alle muslimer, bare i kraft av å være troende, har skjulte agendaer eller «egentlig» mener noe annet enn det de hevder. Sentralt i dette er tanken om at islam har en «uforanderlig kjerne» som muslimer ikke kan frigjøre seg fra, at muslimer «må» forsvare bruk av vold i islams navn, eller undertrykking av kvinner.

Et eksempel på slike holdninger er tanken om «taqiyya», det vil si at muslimer er religiøst oppfordret til å «lyve til de vantro». Opprinnelig sikter begrepet til et teologisk konsept om at man kan fornekte sin religion om det er nødvendig for å berge livet, men begrepet har blant mange muslimfiendtlige blitt til en «sannhet» om at alle muslimer lyver og villeder for å fremme spredningen av islam.

Et annet problematisk begrep som har fått omfattende feste i den norske politiske debatten, er «snikislamisering», lansert av FrPs leder Siv Jensen i 2009.

Snikislamisering kan sies å være en norsk versjon av det langt mer utbredte «Creeping Sharia» på engelsk, og begge handler om å advare mot islam som en snikende trussel, som forsøker å forandre og ødelegge samfunnet vårt innenfra, med den politiske elitens velsignelse.

En saklig religionskritikk må baserer seg på hva de religiøse ideene faktisk er og hvordan de praktiseres. Ikke hvordan man antar eller konspirerer rundt hvordan det utarter seg.

Det er legitimt å kritisere også holdninger som bare eksisterer innenfor en liten gruppe, eller som en enkeltperson faktisk ytrer, men det må være basert på situasjoner som eksisterer i virkeligheten og som ikke bare er antagelser og fordommer, og ikke automatisk kobles til muslimer som gruppe.

Den «kulturelle rasismen» er en endring i språkbruk og referanserammer, men trekker likevel på karakteristikker fra rasisme som var “biologisk fundert”.

Studier gjort i norske klasserom har vist hvordan definisjoner av rasisme også kan variere mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen. Feltarbeid viste hvordan den majoritetsnorske læreren holdt fast ved en versjon av rasisme som fokuserte på hudfarge og fenotypiske forskjeller, mens elevene, mange av dem med minoritetsbakgrunn, insisterte på en definisjon av rasisme som også innebar diskriminering på bakgrunn av både kultur, etnisitet, hudfarge og religion.

Denne typen tolkning minner om en form for «rasisme uten raser», hvor kultur og kulturforskjeller ses på som uforenelige.

Vi ser også denne retorikken i større politiske debatter om vesten og islam, for eksempel Huntingtons kontroversielle hypotese om «clash of civilizations».

Usaklig kritikk av religion kan tilsløre prosesser hvor muslimer som gruppe blir rasialisert. Rasialisering betyr i denne sammenhengen at muslimers antatte kulturelle eller religiøse trekk forstås som en «rase», altså noe som er medfødt, nedarvet og uforanderlig. 

Et eksempel er når noen sier at «alle muslimer er terrorister» eller «muslimer har et forkastelig kvinnesyn», hvor det å være terrorist eller sexistisk antas å være et iboende trekk ved muslimer som mennesker.

Eurabia og demografisk krigføring 

Konspirasjonsfortellingen Eurabia  og ideen om muslimskers demografisk overtakelse av Europa, er en utbredt islamofobisk konspirasjonsfortelling. Denne fortellingen går igjen både blant ytterliggående høyreekstremister, og i mer moderat språkdrakt i mer almenne debatter om islam i vesten. Flere begreper som stammer fra konspirasjonsfortellingen, som for eksempel “snikislamisering” har blitt del av flere språk, også norsk. 

I følge Bat Ye’or (Gisèle Littman), som anses for å være en kjent premissleverandør for Eurabia-fortellingen gjorde franske politikere etter oljekrisen i 1973 en hemmelig avtale med den Arabiske Liga om å motvirke amerikansk innflytelse i Europa, til fordel for islam og muslimer. Teorien forteller at det er på denne måten europeiske politikere til rette for islams fotfeste og innflytelse i Europa.  Denne fortellingenunderbygges og videreutvikles gjennom det den norske høyreekstreme bloggeren Fjordman (Peder Are Nøstvold Jensen) har kalt for «demografisk krigføring». Demografisk krigføring forstås her som en bevisst strategi hvor muslimer, gjennom høye fødselsrater og innvandring til Europa fra muslimske land, numerisk og, som en naturlig følge også politisk, kommer til å ta over kontinentet.

I Norge er Eurabia-fortellingen i forskjellige varianter utbredt på norske nettsider på ytre høyre, og hadde en sentral plass i terroristen Anders Behrings Breiviks ideologiske univers. En masteroppgave levert ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige universitet (NTNU) i 2017 viser at det islamkritiske nettstedet document.no er svært opptatt av konspirasjonsfortellingen om Eurabia. Selv om fortellingen ikke ofte refereres ved navn, er nettstedet gjennomgående preget av diskusjoner rundt det man ser som masseinnvandring av muslimer og ideen om at en politisk elite og medieelite løper muslimenes ærend. Document.no er blant de alternative nettstedene med flest delinger på sosiale medier.