Antisemittisme er en betegnelse for fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder, og har utgangspunkt i tanker om at jødene som gruppe bærer negative egenskaper.
Blant visse miljøer er det en relativt utbredt forestilling at antisemittiske holdninger er en del av islam, og dermed noe som kjennetegner muslimer som gruppe. Særlig miljøer preget av muslimfiendtlige holdninger fremmer slike påstander, under dekke av en tilsynelatende og ofte lite reell bekymring for jøder.
Det er samtidig viktig å anerkjenne at antisemittiske holdninger er et problem blant muslimer, noe blant annet undersøkelser fra HL-senteret og andre internasjonale studier har vist.
Jødefiendtlig litteratur har vært i omløp i muslimske land, og forskere har ulike forklaringer på hvorfor. Noen peker på konflikten mellom Israel og Palestina, andre mener at kampen mot antisemittisme ikke har vært like tydelig i Midtøsten som i Europa, hvor Holocaust har satt dype spor. I tillegg har ekstremistiske islamistiske grupper bidratt til å spre slike holdninger.
Det står i Koranen: «O mennesker! Vi har skapt dere fra en mann og en kvinne og gjort dere til folkeslag og stammer, for at dere skal kjenne hverandre. Sannelig, den mest ærverdige blant dere for Gud er den mest gudfryktige blant dere.» (49:13)
Dette kjente koranverset legger vekt på likheten mellom mennesker og understreker at det ikke er rom for overlegenhet basert på etnisitet eller tro, men kun på fromhet og gode gjerninger.
Profeten Muhammad ﷺ var tydelig i sin fordømmelse av rasisme. I hans avskjedstale sa han: «En araber har ingen overlegenhet over en ikke-araber, og en ikke-araber har ingen overlegenhet over en araber; en hvit har ingen overlegenhet over en svart, og en svart har ingen overlegenhet over en hvit, bortsett fra i fromhet og gode handlinger.»
Profeten Muhammad ﷺ sa: «Den som dreper en ikke-muslim som er i fred med oss, vil aldri kjenne duften av paradis» (Sahih Bukhari 6516). Dette viser at islam betrakter livet til ikke-muslimer som hellig, og at det å skade dem er en alvorlig synd.
På dommens dag vil profeten ﷺ personlig forsvare ikke-muslimer som ble urettmessig behandlet av muslimer. Han sa: «Hvis noen krenker en ikke-muslim som er i fred med oss, bryter hans rettigheter, pålegger ham mer arbeid enn han er i stand til å gjøre, eller tar noe fra ham uten hans samtykke, vil jeg være hans anklager på oppstandelsens dag» (Sunan Abi Dawud 3052).
Det som derimot er helt feil – og farlig – er påstanden om at antijødiske holdninger hos muslimer har sitt utspring fra islam som religion. Slike påstander overser islamsk lære mot hat generelt og mot hat mot grupper på grunn av religion, etnisitet eller andre ting. Det overer også majoriteten av muslimer som tar sterk avstand fra antisemittisme, samtidig som det fremmer islamofobi og tilslører Europas egen mørke historie med jødehat.Historisk har jøders situasjon under muslimsk styre vært varierende, avhengig av tid og sted. Fredelig sameksistens har i stor grad vært normen for muslimer og jøder, men det har også funnet sted overgrep og diskriminering. Likevel var det sjelden at de sosiale og maktmessige forskjellene mellom jøder og muslimer førte til den type demonisering av jøder som folk, som var utbredt i kristne samfunn i Europa.
Antisemittiske ideer og konspirasjonsteorier, ble i stor grad importert fra Europa til Midtøsten på 1800- og tidlig 1900-tall. De første arabiske utgavene av det antisemittiske falsumet «Sions vises protokoller» ble for eksempel utgitt av kristne. Mytene om ritualmord og brønnforgiftning, som førte til masseangrep på jøder i middelalderen og tidlig moderne tid, hadde rot i kristne miljøer.
Det finnes vers i Koranen og hadither som kan misbrukes til å legitimere antisemittisme. Derfor må det understrekes at islamsk lære forbyr alle former for rasisme og gruppefiendtlighet. Antisemittisme er like uakseptabelt som islamofobi, og det er ofte kort vei mellom ulike former for gruppebasert hat.
Referanser i islamske bøker, må ikke tolkes til å gjelde det jødiske folk generelt. Dette gjelder ikke minst også i kritikk av Israel og statens handlinger. Der hvor det er negative referanser til jøder, gjelder det en konkret gruppe mennesker på grunn av deres handlinger, og ikke på grunn av hvem de var. Dette må være et førende prinsipp i tilnærmingen til alle mennesker.
Det må skilles mellom den israelske regjeringen, staten Israel, sionisme, jødedom og jøder som nasjon, folk, og religion.
En uttalelse kan være legitim hvis den er rettet mot den israelske regjeringen, IDF eller Israel som stat. Legitim kritikk av staten Israel kan bli fullstendig uakseptabelt hvis den rettet mot hele det jødiske folk.
Fokuset må være på handlinger og verdier, ikke på hvilken identitet vedkommende har.
Profeten Muhammad ﷺ viste gjennom sine utsagn og handlinger stor respekt for mennesker fra alle trosretninger. Et kjent eksempel er da profeten sto opp for å vise respekt for et jødisk begravelsesfølge. Da noen av følgesvennene påpekte at den avdøde ikke var muslim, svarte han: «Er ikke det en menneskesjel?» Dette understreker den grunnleggende respekten for menneskelig verdighet som er en sentral del av islams lære.
Under profeten Muhammads ﷺ tid bodde jøder og muslimer side om side i byen Medina, og profeten inngikk en traktat, kjent som Medina-konstitusjonen, som sikret jødene religionsfrihet og beskyttelse. Denne traktaten etablerte gjensidige rettigheter og plikter mellom jøder og muslimer og var et tidlig eksempel på et flerreligiøst samfunn med fredelige relasjoner.Under muslimsk styre i Andalucía i dagens Spania, sto også trosfriheten sterkt sammenlignet med det øvrige Europa på denne tiden.
Andre artikler
Islamske kjerneverdier
Hva er egentlig islam
