Internasjonale konflikter og geopolitikk i klasserommet
Blant både majoritetsbefolkningen og muslimer eksisterer det forestillinger om en kamp mellom Vesten og islam, både verdimessig, men også rent fysisk.

Fra muslimsk hold kan forestllingen om en krig mellom Vesten og islam basere seg på en overbevisning om at det foregår en verdensomspennende undertrykkelse og krigføring mot muslimer. Palestina/Israel konflikten brukes ofte som et vedvarende eksempel som engasjerer svært bredt blant muslimer, men også korstogene, kolonitiden, krigene i Algerie, Tsjetsjenia, Irak og Afghanistan, CIA-kuppet i Iran, folkemordet av muslimske menn i Bosnia-Hercegovina, det amerikanske Guantánamo-fengselet, den grove undertrykkelsen av rohingya-muslimene i Myanmar og den muslimske befolkningen i Kashmir, og konsentrasjonsleire med muslimske uigurer i Kina. Selv om noe av dette ikke foregår i Vesten, så råder det en idé om at Vesten i praksis dominerer hele verden og kunne stått opp mot Kinas og Indias menneskerettighetsbrudd hvis de ville. Vesten blir dermed både en fiende fordi de har intervenert for mye og i andre tilfeller intervenert for lite.

Også blant majoritetsbefolkningen er oppfatningen om “sivilisasjonskamp” utbredt. Islam blir oppfattet som en trussel mot nasjonal kultur av omkring halvparten av skandinavere. Det å være norsk og muslim blir satt i et motsetningsforhold og under konstant problematisering. Noe som igjen fører til at den muslimske identiteten og tilhørighet til islam, blir enda viktigere, særlig for unge muslimer som er født og oppvokst i Norge, og ikke har direkte tilhørighet til noe annet sted.

Radikalisering / dehumanisering –  hvordan grusomheter kan skje i systematisk omfang
Desensitivering og dehumanisering er nøkkelbegreper for å forstå hvordan radikaliseringsprosesser kan skje. 

Desensitivering for vilje til å støtte eller utføre vold og overgrep er en psykologisk prosess som kan gå overraskende raskt for de fleste av oss.

The Stanford prison experiment er et kjent eksperiment hvor studenter ble delt inn i grupper som enten fanger eller fangevoktere i et simulert fengsel. Under eksperimentets gang mistet vaktene gradvis respekten for fangene, og mishandlingen eskalerte. Til slutt ble eksperimentet stoppet etter seks dager, da kjæresten til den ansvarlige for eksperimentet innså omfanget av overgrepene.

Eksperimentet ble utført av psykologen Philip Zimbardo i 1971.

Individualiteten og menneskeverdet til fangene ble undergravet helt fra begynnelsen og overgrepene ble gradvis drøyere – fangene ble fratatt madrassene sine, tvunget til å kle av seg, og ydmyket på ulikt vis. Zimbardo, som skulle overvåke og verne om eksperimentets deltagere, ble selv revet med, og det hele ble ikke stoppet før samboeren hans til slutt innså hva som foregikk og fikk satt en stopper for det. Da hadde eksperimentet pågått i seks dager, som var mer enn nok til å gjøre helt vanlige studenter til overgripere.

Ekstreme handlinger er i mange kontekster ikke nødvendigvis knyttet til en «ekstrem personlighet». Når enkelte gruppedynamikker, gruppepress, autoritetstro, og fravær av ansvarlighet skjer innenfor et system som legger til rette for det eller belønner det, så lar vi oss lett manipulere til å bli overgripere. Urett skjer når en gruppe ikke lenger oppfatter ekstreme handlinger som ekstreme, og opplevelsen av hva som er moralsk gode handlinger blir forskjøvet. En folkemengde har ikke samvittighet. Samvittigheten ligger i den enkelte, og i en gruppe kan derfor den enkelte fritas fra moralens krav.

Sentralt i denne prosessen er en dehumanisering av andre mennesker.

Dehumanisering muliggjør utøvelse av grov vold mot uskyldige, fordi man slutter å se på sine ofre som verdige mennesker. Dette er elementært i alle former for voldelig ekstremisme: å dele inn mennesker i de som fortjener å leve, og de som er så lite verdt at de bør drepes. «De andre» tillegges gjerne moralsk onde egenskaper og praksiser som det sjelden er dekning for.

Menneskegrupper kan lett degraderes og dehumaniseres gjennom nedlatende og intolerant retorikk og agitasjon. Dette så vi blant annet i den dehumaniserende propagandaen før Holocaust, i forberedelsene til folkemordet i Rwanda, og den etniske rensningen i Bosnia. Holocaust ble forberedt med en gradvis innføring av særlover, billedbruk og overgrep, før opprettelsen av arbeids- og dødsleirer. Propagandaen før folkemordet i Rwanda skjedde gjennom mediene, og viser hvordan slike prosesser kan skje veldig fort. I dagens digitale virkelighet er dehumaniserende omtale av folkegrupper hverdagskost i kommentarfelt og på ytterliggående nettsider. Sosiale medier er populære plattformer for ekstremister av alle slag, og gir ekstreme krefter mulighet til å både samle seg, og nå ut til et langt større publikum enn hva som tidligere var mulig. Kritisk tenkning og kildekritikk bør derfor få en betydelig større plass i vårt utdanningssystem helt fra barneskolealder.

Radikalisering skjer oftest i grupper, men selvradikalisering forekommer også, hvor individet blir radikalisert uten å direkte møte andre ekstremister. De sitter hjemme og isolerer seg, mens de konsumerer propagandamateriale. Såkalte «ensomme ulver» føler ikke nødvendigvis selv at de er alene. De har ofte et utstrakt sosialt liv på internett og de har en forestilt sterk tilhørighet til likesinnede rundt om i verden.