Krysskulturell og muslimsk identitet i klasserommet
Hva vil det si å vokse opp med en krysskulturell identitet og hvorfor er tilhørighet så viktig?
Å ha en krysskulturell identitet betyr å vokse opp med og leve med ulike kulturelle påvirkninger. I sosialantropologisk sammenheng så snakker man gjerne om kultur som et flytende og overlappende fenomen, men hvor man likevel kan se noen mønstre av normer, trosformer, kunst, skikker, lover og vaner man deler med en gruppe mennesker.
Kulturene forandrer seg hele tiden, og påvirkes konstant av indre og ytre faktorer. Det er derfor veldig viktig å ikke se på kulturell bakgrunn som noe som låser en persons identitet til et visst tankesett eller levemåte. Det at vi vet at en person har en gitt kulturell bakgrunn, kan i realiteten egentlig ikke fortelle oss veldig mye om denne personen, uten at vi kjenner vedkommende som et individ. Kulturelle fenomener kan forandre seg raskt. For eksempel var det tidligere i Norge ansett som positivt å røyke eller å disiplinere sine barn fysisk. Dette er ikke lenger tilfelle, nå blir både røyking og oppdragervold ansett som noe veldig negativt.
Identitet er et annet sentralt begrep i sosialantropologi og sosiologi. Identitet handler om hvem vi er, både fra vårt eget ståsted og sammen med andre. Vi snakker gjerne om tilhørighet, når vi snakker om identitet.
Vår identitet er sterkt preget av hvem og hvor vi føler tilhørighet. Vår identitet er sammensatt og består av mange ulike deler, som har varierende betydning i ulike situasjoner og livsfaser. Vi bærer mange hatter i løpet av en dag, en uke og i løpet av våre liv. Derfor er det viktig at man ser helheten og ikke minsker det til en identitet, et menneske, eller en kultur.
Vi kan se for oss vår identitet som mange sirkler i bevegelse som går over hverandre på ulike måter. Vi mennesker er grunnleggende sosiale vesener, så vår identitet dannes alltid i samspill med omverdenen.
Samtidig har det blitt stadig mer vanlig i Norge å se på identitet som noe vi også til stor grad velger selv. Kulturene vi lever i og vår identitet henger naturligvis veldig tett sammen.
Krysskulturell identitet som en styrke
Norge har alltid bestått av ulike kulturer, men som i mange andre land, utvikler det seg gjerne en såkalt majoritetskultur, som ofte setter en rekke premisser for resten av samfunnet. Mennesker som har vaner, praksiser og holdninger som skiller seg ut fra det som blir ansett som majoritetskulturen, eller som “normalen”, blir ofte sett på som “de andre”, og noen ganger som en trussel mot det store, forestilte fellesskapet: det store “vi-et”. En slik andregjøring kan skape avstand og i verste fall utenforskap.
I løpet av de siste tiårene har befolkningen i Norge blitt enda mer sammensatt og flerkulturell, som følge av innvandring, reising og internett. Det er mye mer kontakt over landegrensene enn før. Stadig flere barn og unge i Norge vokser opp i en krysskulturell virkelighet, hvor flere ulike måter å tolke verden og leve på, er normalen.
Å ha en krysskulturell bakgrunn er en styrke og en ressurs, men det kan også gi en følelse av manglende tilhørighet. Mange som har vokst opp i den dominerende majoritetskulturen, kan gå gjennom store deler av livet uten å tenke så mye over hvor man hører og om det er plass til en selv i storsamfunnet. Det er et stort behov for bevissthet og kunnskap om betydningen av å vokse opp i en krysskulturell tilværelse, og hvordan det påvirker utviklingen av ens identitet og tilhørighetsfølelse. Det er også viktig å se hvilke utfordringer og dilemmaer unge med krysskulturell identitet kan erfare.
Det er en styrke å mestre flere ulike språk, normer, levesett og kulturelle koder. Å beherske ulike kulturelle referanserammer gir muligheter og perspektiver som ikke alle andre har. Samtidig kan også krysskulturell oppvekst og migrasjonsbakgrunn gi vanskelige erfaringer som minoritet og opplevelser av sorg og savn etter det man selv eller ens foreldre forlot. Det vi opplever gjennom livet blir en del av oss, men det er også mye opp til individet og personene rundt som påvirker hvordan ulike erfaringer definerer seg selv.
Alle ungdommer med krysskulturell oppvekst vil ha ulike erfaringer. Men det mange vil ha til felles er at identitet og tilhørighet tar en betydelig plass i ens liv. Ofte vil mange føle et fellesskap og tilhørighet til andre som også bærer med seg krysskulturelle erfaringer.
Utviklingen av en trygg identitet er avgjørende for vår psykiske helse og evne til å fungere godt, både med oss selv og andre.
Å føle at en ikke egentlig hører til noe sted, eller ikke blir inkludert og akseptert, kan gi sårbarhet som det er viktig å være oppmerksom på i sammenheng med utenforskap.
Det kan gjøre at en person blir mer søkende etter tilhørighet og fellesskap og mer mottakelig for å bli del av et destruktivt miljø, fordi muligheten for samhold og tilhørighet, vil bety så mye for oss mennesker. For noen vil det bety mye mer enn risikoene og de negative sidene ved å bli en del av en kriminell eller ekstrem gruppe.
REFLEKSJONSOPPGAVE:
Lytt til og les teksten til sangen Påfulg av Karpe Diem på Youtube.
Vi har sett på krysskulturell identitet og hvordan det kan oppleves sårbart, men også hvordan det er en styrke.
Hør på sangen Påfugl av Karpe Diem og les teksten. Hva vil du si at sangen handler om?
Hva tror du slike sanger kan bety for unge som vokser opp i krysskulturelle virkeligheter?
Refleksjon:
Ifølge førsteamanuensis Åse Marie Ommundsen ved Oslo Met var sangtekster en viktig del av den nasjonale traumebearbeidingen for barn og unge etter 22. Juli. Denne sangen av Karpe Diem ble fremført på 1 års-markeringen for 22. juli i 2012 på Aker Brygge foran 60 000 fremmøtte.
Ommundsen påpeker at sangtekster som Påfugl etablerer et “vi”, et fellesskap. Rapperne i Karpe Diem representerer det krysskulturelle Oslo og sangen tar et oppgjør med monokulturen til terroristen. Karpe Diem har også sagt at sangen var en del av deres egen sorgbearbeidelse etter terrorangrepet.
Hvorfor er kultursensitivitet og interkulturell forståelse viktig?
I møte med barn og unge er det viktig å reflektere rundt de verdiene og holdningene vi er bærere av og tar med oss inn i våre møter med andre mennesker, bevisst eller ubevisst. Å være oppmerksom på egne fordommer og maktstrukturer som vi selv er en del av, er en styrke i møte med en mangfoldig virkelighet.
Å ha en kultursensitiv og interkulturell tilnærming betyr kort sagt å forsøke å forstå en person på personens egne premisser. I alle våre møter med andre mennesker, bærer vi med oss alle våre verdier, holdninger og fordommer. Men det er opp til hver enkelt av oss hvordan vi velger å kommunisere det vi har med oss, i møte med andre.
Vi er alle bærere av fordommer. Hjernen vår kategoriserer og generaliserer for å skape orden og system i vår forståelse av verden. Det er derfor avgjørende i alt mellommenneskelig arbeid å være bevisst på sine egne fordommer og innta en åpen og spørrende tilnærming uten å la ens egen virkelighetsoppfatning være for dominerende.
For å klare det, må man trene. Det kan gjøres ved å reflektere kritisk til hvordan man selv forstår virkeligheten, og hvorfor man selv tolker og opplever virkeligheten akkurat slik man gjør. Hvorfor tenker jeg som jeg gjør? Hvorfor har jeg de holdningene jeg har? Hvorfor gjør jeg slik og ikke slik?
Her er en enkel øvelse fra Wergelandssenteret som kan brukes til å utforske og danne grunnlag for samtale rundt fordommer
Noen tror at det å ha interkulturell eller flerkulturell kompetanse betyr å ha masse kunnskap til ulike kulturer, og ja det kan selvfølgelig være en fordel, men det viktigste er å ikke la det være førende i møter på individnivå. For det vi tror vi vet om noens kulturelle bakgrunn, trenger ikke slettes stemme. Alle mennesker har rett til å bli møtt som uavhengige individer, og ikke først og fremst som medlem av en bestemt etnisk gruppe, religion og så videre.
Den kunnskapen vi måtte besitte om ulike kulturelle normer og praksiser, må derfor kun ha en hypotetisk funksjon, og ikke være en sannhet vi prøver å etter-rasjonalisere i møte med individet.
Et annet aspekt ved kultursensitivitet er å være bevisst på ens egen definisjonsmakt og ens egne privilegier i et majoritet/minoritetsperspektiv. Da er det flere faktorer å være bevisst på, som kjønn, alder, sosial posisjon, etnisk tilhørighet, religiøs tilhørighet og eventuelle andre faktorer som påvirker definisjonsmakten i en relasjon.
I en kultursensitiv dialog jobber vi for å redusere et etnosentrisk perspektiv. Det vil si at vi forsøker å dempe vår egen, bevisste eller ubevisste, overbevisning om at vår egen kultur og vår måte å forstå verden på, er den beste. Det betyr imidlertid ikke at vi må være enig i andres måter å se verden på, men akkurat i prosessen med å forstå en annens verdensbilde, må vi legge våre egne verdier litt til siden der og da.
REFLEKSJONSOPPGAVE FOR UNDERVISERE:
Her er noen spørsmål du kan reflektere over og skrive ned noen setninger om:
- Hvordan påvirker din egen bakgrunn og kultur din kommunikasjon?
- Hvilke fordommer har du og hvordan kan de påvirke din rolle som underviser?
- Hvilken definisjonsmakt har du i kraft av din egen bakgrunn og rolle?
- Hvordan kan vi utjevne maktskjevhet i en relasjon?
For å hjelpe oss til å tenke rundt disse spørsmålene kan det være nyttig å se på begrepet interseksjonalitet. Interseksjonalitet har blitt et stadig mer kjent begrep i Norge, særlig etter at Black Lives Matter-bevegelsen ble et verdensomspennende fenomen sommeren 2020.
Begrepet ble opprinnelig lansert av den afrikansk-amerikanske feministen og forskeren Kimberlé Williams Crenshaw i 1989, da med utgangspunkt i svarte kvinners situasjon i USA.
Interseksjonalitet handler kort forklart om å være bevisst på hvordan diskriminering og maktstrukturer spiller inn på flere plan samtidig. Faktorer som kan spille inn er kjønn, hudfarge, klasse, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering og religion/livssyn. Altså ulike faktorer som preger vår identitet og hvordan vi blir oppfattet av våre omgivelser, og som ikke minst påvirker hvilke muligheter vi har og hvilke tilgang vi får til ressurser og makt.
Når vi snakker om privilegier i denne sammenhengen, så siktes det ofte til fordeler og rettigheter man kan ha på bekostning av andre, og som i verste fall kan være med på å opprettholde diskriminering og rasisme.
Identitet og muslimske elever
Forestillinger om en pågående konflikt mellom Vesten og islam er svært utbredt. Hvordan kan vi redusere slike fordommer og konspirasjoner?
Søken etter identitet og tilhørighet blir ofte løftet frem som medvirkende faktorer til at enkelte unge faller i et utenforskap. Mange unge muslimer føler at det er vanskelig å fullt ut bli akseptert som norsk, selv om en er født og oppvokst her. Krav om ulike forestillinger av “norskhet” kan bli satt opp mot behov for å også bevare ens tro og kulturelle røtter.
Mediebildet rundt islam og muslimer har lenge vært sterkt preget av negativ tematikk, som ekstremisme, terrorisme, kriminalitet, kvinneundertrykking og innvandringsdebatt, noe som kan forsterke denne følelsen av identitetskonflikt og utenforskap.
Etter terrorangrepene i USA 11. september .2001 har det offentlige søkelyset på islam og muslimer vokst og til tider vært ganske intenst. I samspill med denne økte oppmerksomheten mot islam har unge muslimer blitt mer opptatt av å definere sin muslimske identitet. Hva betyr det å være muslim for meg? For samfunnet? Er det i det hele tatt mulig å være en god muslim og en god nordmann?
Når det oppstår en følelse av å hverken være norsk eller høre til foreldrenes nasjonalitet, så løser en del unge muslimer det med å innta en orientering mot en ”universell islamsk identitet”. Man er først og fremst muslim, og nasjonale og etniske faktorer nedtones.
For å forstå hvordan og hvorfor dette skjer kan man se på identitetsdannelse og hvordan dette, og andre sosiale prosesser, øker et behov for å “søke tilflukt” i religionen.
Enkelt forklart handler identitet om hvordan vi ser på oss selv som personer. Det handler om tilhørighet. Det handler om hvor vi føler vi hører til og hvem andre vi føler vi har noe til felles med. Identitetsdannelse kan sees på som en konstant bearbeidelse og tilpasningsprosess, en slags kontinuerlig dialog med seg selv og omverdenen. Vår identitet består av mange deler. Det er viktig at vi som samfunn og medmennesker har rom for mangfoldige identiteter, altså kan man ha tilhørighet til flere forskjellige nasjoner, kulturer eller grupper på samme tid.
Vår personlige identitet utvikler seg gjennom hele livet. Noen møter motstridende forventninger og krav til ens identitet og tilhørighet, fra for eksempel familien, skolen og venner. Dette kalles ofte for krysspress. Hvis vi møter mye motstand på én del av vår identitet, for eksempel vår religion, så kan vi føle behov for å beskytte den delen. Det blir en defensiv handling som kan skape en forsterket identitet, som ikke har plass til så mange andre. Dette kan også føre til lite toleranse for andre identiteter, og samtidig gi en sterk fellesskapsfølelse for de som er innenfor.
Religiøse miljøer er med på å forme individet i en sosial prosess, gjennom å oppmuntre til noen egenskaper og kvaliteter og opponere mot andre, ofte på grunnlag av ens overbevisning om hva man tror Gud mener er riktig eller galt, godt eller ondt. Blant muslimer vil det for eksempel si hva man tror Gud har erklært for forbudt (arabisk: haram) og tillatt (arabisk: halal). I virkeligheten er det ikke så svart-hvitt.
Religiøse sosiale nettverk kan ha stor innvirkning på individets identitetsdannelse. Ikke bare på grunn av religiøs tro, men også fordi de tilbyr så mange viktige støttefunksjoner gjennom livet, i forbindelse med fødsel, død, overgangsritualer og alt det mellommenneskelige rundt familierelasjoner, ekteskap, måltider, fellesbønn og så videre.
Et annet viktig aspekt er fellesskapet en religiøs gruppe kan tilby. Fellesskap kan beskrives som en utveksling og anerkjennelse av hverandres verdier, normer og regler, og er bare et fellesskap så lenge det som forener medlemmene oppleves som mer vesentlig og sterkere enn de faktorene som måtte skille dem.
Muslimer i en migrasjons- og minoritetskontekst vil ha mange interne uenigheter rundt hvordan islam skal forstås og praktiseres, men for mange oppleves det viktig å stå samlet utad. Det skjer hele tiden ting som setter søkelyset på alle med muslimsk tilhørighet. Ytre press og stigmatisering bidrar til større vekt på indre samhold, på bror- og søsterskap.
Fellesskapet gir en følelse av tilhørighet som beskytter medlemmene mot kulturell fremmedgjøring. Å ha tilhørighet til de troendes fellesskap, i form av organisasjoner eller moskeer, gir en mulighet til å hevde sine rettigheter og kjempe for sine felles interesser i storsamfunnet, som tilgang til halalkjøtt eller egne gravplasser.
Forskning viser at religiøs tilhørighet kan gi gode helseeffekter, men påtvunget religiøs praksis kan bidra til psykisk uhelse.
Men hvis noen begynner å “rendyrke” sin religiøse identitet, hevder monopol på sin forståelse av islam, og stempler alle som er uenige med ens oppfatninger som avvikere, hyklere eller frafalne, kan det være et faretegn. Dette kan fungere som en del av dehumaniseringen av de andre. Når en rendyrket identitet blir satt under press, kan det reageres med aggresjon eller vold. Det tegnes opp nye linjer mellom rett og galt, sammen med de utvalgte menneskene man deler virkelighetsoppfatning med. Slik dannes det et meningsfellesskap som forsterker ens subjektive identitet. Å motarbeide monopoliserte, eksklusive identiteter er et vesentlig ledd i arbeidet mot radikalisering.
Religiøse og sosiale praksiser blant muslimer og dannelsen av en norsk muslimsk identitet må ofte leses i lys av en rekke faktorer som setter islam og “det norske” i et motsetningsforhold.